Du er her: Forside > Sjakk > Sjakkens historie i korte trekk

Sjakkens historie i korte trekk

I uminnelige tider har menneskene hatt spill som tidsfordriv og til rekreasjon. De eldste en kjenner til er terningspill og brettspill. Gudesagnene forteller at gudene også var ivrige spillere. Zevs spilte med terninger, og Odin dyrket tavlespill.

De romerske keiserne Augustus og Nero var lidenskapelige terningspillere, keiser Caligula beskyldes for å ha fusket i spill, og keiser Claudius har forfattet et skrift om brettspill.

Men å kaste terninger er å la tilfellet rå. Spillerne kan ikke innvirke på resultatet, og slike spill appellerer ikke til spillernes omtanke og intelligens. Litt tankearbeid og fantasi krever derimot brettspillene. Av dem har det i tidenes løp vært mange forskjellige slag, noen også kombinert med terninger, men ett er bedre kjent enn alle andre, sjakkspillet.

Sjakk - også kalt det kongelige spill - anerkjennes for å være det mest dypsindige av alle spill som finnes.

Det har en lang historie. Men hvem som oppfant det kjenner en ikke, og hvor det først ble spilt kan ikke noen si med sikkerhet. Det e funnet egyptiske skulpturer som kunne tyde på at sjakk har vært kjent i det gamle Egypt. På et minnesmerke for farao Ramses III (det 11. århundre før Kristi fødsel) ser en denne sitte ved et brett og spille med sin datter. Men dette spill er neppe sjakk, f or de 14 brikker som ses på brettet er helt like både av utseende og av størrelse.

Legenden forteller at vismannen Sissa Ibn Dahir i India fant opp sjakkspillet til underholdning for kong Shiram, og denne ble så begeistret at han ga befaling om at sjakkbrett skulle stilles opp i templene, og han lot Sissa selv velge sin belønning. Vismannen ønsket seg et hvetekorn for det første felt på sjakkbrettet, 2 for det nestge og så dobbelt opp for hvert felt. Kongen ble forbauset over denne beskjedenhet, men senere kom skattmestrene og beklaget seg. Det viste seg nemlig at det ikke fantes hvetekorn nok i kongens store rike, ja ikke en gang i hele verden, til å kunne oppfylle vismannens ønske. Tallet ser nemlig slik ut: 18 446 744 073 709 551 615.

Dette er en legende, men den viser likevel hvorledes sjakkspillet er blitt sett på som en strålende gave til menneskeheten, mer verd enn all verdens rikdom.

Det man sikkert kjenner til er at sjakkspillet var kjent i India omkring år 500 etter Kristi fødsel. Det hadde der navnet tschaturanga, og reglene for spillet var noe annerledes enn de som gjelder i dag. Det eldste sted som en kjenner til i Sanskritlitteraturen, hvor det er pekt hen på sjakk, skriver seg fra slutten av det 7. århundre. Det fortelles at kong Shriharscha (618-650) var en overordentlig god og fredsæl konge. I hans regjeringstid hadde det ikke vært andre kamper og stridigheter enn bienes når de samlet honning, ikke vært hogd av andre føtter enn verseføtter og ikke vært andre hærer å underholde enn tschaturanga (sjakkhærene på brettet med de 64 felter).

Fra India har sjakkspillet bredt seg dels østover og dels vestover.

I en stor kinesisk ordbok fortelles at "Elefantspillet" det vil si sjakk, er kommet til kineserne fra India, mens Vouti regjerte omkring år 537. I Mongoliet synes spillet å ha vært meget yndet i den senere middelalder, og det fortelles i Ibn Arabschahs biografi følgende historie om den kjente Timur Lenk (Tamerlan) som levde i slutten av det 14. århundre: Hans Majestet satt som han pleide, fordypet i et sjakkparti med en av sine hoffmenn i keiserpalasset i Samarkland, da kammerherren plutselig trådte inn og meldte at hans yndlingshustru nettopp hadde født ham en sønn. I samme øyeblikk gjorde Timur sitt trekk som angrep både konge og tårn, og han ropte - som var vanlig i slike tilfeller: "Schah-Rukh." Til minne om dette lykkelige varsel fikk den nyfødte prins navnet Schah-Rukh.

Etter japansk tradisjon kom sjakkspillet til Japan i det 9. århundre.

Vestover kom sjakkspillet fra India, først til Persia, hvor det kaltes tschatrang. De etterretningene som den persiske litteratur gir oss om sjakk er langt rikere enn de vi får fra den gamle indiske. I heltediktet "Schahnameh" (Kongeboken) av den berømte persiske dikter Abul Kasim med tilnavnet Firdusi (940-1020) omtales sjakk på to steder, hvorav det ene refererer seg til den persiske konge Chosroes I, den store Nuschirwan, som hersket fra Middelhavet like til Indus (531-579). Det forteller om hvorledes kongen tar imot et indisk gesandtskap, som blant annet overrekker ham et praktfullt sjakkspill fra den indiske kongen. Kunne de vise menn ved hoffet finne ut spillets regler og si hvorledes brikkene skulle stilles opp og flyttes, forpliktet den indiske kongen seg til å betale skatt til perserkongen. Oppgaven ble løst av en av vismennene, perserkongens nærmeste rådgiver. Kongeboken forklarer utførlig alle brikkene og hvorledes de stilles opp på brettet - det er akkurat som i dag - men nevnes dessverre ikke noe om hvorledes brikkene flyttes. V. d. Lasa kaller heltediktet for en poetisk fiksjon, men han nekter samtidig ikke for at heltediktet kan ha et historisk grunnlag. Dette er også menget sannsynlig, når heltediktet sammenlignes med en beretning i et annet persisk skrift fra omkring år 600, hvor det sies at Ardeschir, den første konge av Sasanidenes berømte slekt, at han i sin ungdom var dyktigere enn alle sine samtidige i ballspill, ridning og tschatrang. Det sjakkspill som Firdusi omtaler, ble spilt uten terninger.

Fra Persia kom spillet til Arabia, og der het det Schatrandsch. På Muhameds tid (død 632) kan en ikke se at sjakk har vært kjent i Arabia. Men vi vet at araberne spilte sjakk i begynnelsen av det 8. århundre og da Persia ble erobret av araberne i året 642, ligger det nær å slutte at spillet kom til Arabia i 2. halvdel av det 7. århundre. Van der Linde mener likevel at det historisk ikke kan bevises at de eldste Abbasider i Bagdad, Harun al Raschid (766-809) og hans sønner, var entusiastiske sjakkspillere som det har vært påstått. De arabiske spilleregler kjennes så vidt inngående - etter et håndskrift av en forfatter som het Ladschladsch - at det ikke er noen vanskelighet å lære seg å spille sjakk som araberne gjorde det.

Schah (konge), Faras (springer) og Rukh (tårn) gikk som nå. Fersan (dronning) gikk bare et felt på skrå og Fil (Alfil, elefant, løper) gikk to felter på skrå (og kunne hoppe over en brikke), og baidaq (bonde) gikk hver gang bare et felt fram og ble, når den kom til 8. raden forandret til Fersan. Schatrandsch kjente verken rokade- eller en psassant-trekket.

I Schatrandsch kan spillet vinnes på 3 måter. Ved mattseier som nå, ved pattseier (sette motstanderen patt) og ved plyndringsseier (erobre motstandernes brikker unntatt kongen, og selv beholde kongen + en brikke).

Araberne ble meget dyktige spillere, og det finnes en hel del skrevet om spillet, særlig samlinger av interessante sluttspill, de såkalte mansuber.

Det 10. århundre var den arabiske sjakks blomstringsperiode. Al Suli, den tids Morphy (død 950) nevnes ofte i de gamle sjakkverker som den største av alle arabiske sjakkspillere. Utallige anekdoter gikk om ham og hans spill. Han spilte også partier uten å se brett og brikker, men blindspill var for øvrig ikke noe usedvanlig hos araberne.

Araberne gjorde spillet kjent i Nord-Afrika, Sicilia, Sardinia og Spania. Men positive etterretninger om dette har en ikke. I et spansk håndskrift ca. år 800 omtales spillet, og da araberne erobret Spania i det 8. århundre må det antas å ha vært kjent der, iallfall i det 9. århundre. Det er også funnet brikker av bergkrystall i Katalonia, som antakegelig skriver seg fra det 10. århundre, og som ansees for å være sjakkbrikker fra den tid. V. d. Lasa mener at sjakkspillet, før begynnelsen av korstogene, det vil si før år 1100, allerede var godt kjent i Europa. At sjakk ble spilt i Italia i det 11. århundre viser tydelig et brev fra Kardinal Petrus Damiani til pave Aleksander II (1061-1073). En biskop i Firenze hadde spilt sjakk i et vertshus - sannsynligvis om penger - og til straff for dette hadde kardinalen pålagt ham å gå andektig gjennom salmenes bok 3 ganger og vaske føttene til 12 fattige og gi dem penger. Sjakk har sannsynligvis på den tid vært et alminnelig tidsfordriv, og det er ingen tvil om at det ble spilt om penger. I middelalderen var spillesyken stor, og mange klaget over den.

På den tid var spillet også kjent i Tyskland. Det viser det latinske dikt om spilleren, jegeren og romanhelten Ruodlieb. Det viser at det ble spilt om penger der også.

For Englands vedkommende har en ikke noe bevis for at sjakk var kjent der før i det 12. århundre. Det som fortelles om sjakk hos de gamle helter er fabler. V. d. Linde meddeler at den irske konge Cahrimore (Cathir den store, død 177 etter Kristus) i følge et sagn skulle ha etterlatt seg et stort antall sjakkspill. Her som ellers hvor det er tale om et eller annet slags brettspill, er dette forvekslet med sjakk. Den andre som nevner sjakkspillet i England, er en engelsk geistlig, Alexander Neckam. Omkring år 1180 skrev denne sin omfangsrike avhandling: "De naturis retum" som har et eget kapittel om sjakk.

Heller ikke for Frankrikes vedkommende foreligger bevis for at sjakk var kjent der i det 11. århundre. Men det er sikkert at sjakk har vært spilt der i det 12. århundre og at det også har vært spilt mye om penger. Den fromme Bernhard av Clairvaux (død 1153) rettet nemlig sin tempelorden en oppfordring om å sky sjakk og terningspill. I det neste århundre forbød endog Ludvig IX (den hellige) i et edikt 1254 alle sine undersåtter å spille sjakk. Et annet syn på sjakk hadde den spanske konge Alphons den vise (død 1283). I en samling "problemer" som han ha ut, finnes nemlig følgende forord: "El acedrex es mas noble e de mayor maestria que los otros inegos" (Sjakk er edlere og krever større mesterskap enn de andre spill).

Grekerne har tidlig fått kjennskap til sjakk gjennom araberne. Anna Komnena forteller nemlig i sin "Alexiade" at hennes far, keiser Alexios (1048-1118) ofte søkte til Zatrikion (sjakk) for å jage bort regjeringssorgene.

Russland menes å ha fått kjennskap til sjakk av tatarene som kom dit fra det indre av Asia. De russiske navn på sjakkbrikkene gir gode holdepunkter for dette.

I Norden har brettspill fra de aller tidligste tider vært et meget yndet og meget fornemt tidsfordriv. Voluspá omtaler brettspill, Rigsðula kaller brettspill en fyrstelig syssel, og fra Torbjørn Hornkloves kvad vet vi at krigerne i Harald Hårfagres går holdt på med brettspill. I Gokstadskipet og høvdingegraven Alaug i Furnes på Hedmark er funnet pene brett og spillebrikker. Men sjakkspill er det ikke, og sjakk kan ikke påvises å ha vært spilt i Norden før i 1100-årene, enda det må være vikingene som har brakt det med seg hjem fra sine tokter mot syd.

Den eldste beretning vi har om sjakk i Norge finnes i Snorre Sturlason: "Norske kongesagaer" som ble skrevet i begynnelsen av det 13. århundre. Det fortelles at årsaken til Ulv jarls død (1027) var et parti sjakk. I Anne Holtsmark og Didrik Arup Seips oversettelse fortelles det: (Olav den Helliges saga kap. 152-153):

"Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær op på land og lot sine menn ri landeveien dag og natt eftersom kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt høre nytt om hvad kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjelland med sin hær og la sig i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjelland og noe ved Skåne. Kong Knut red op til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Det hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham. Jarlen gav et storslått gilde pg var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort. Så spurte jarlen om han vilde spille sjakk (skakktavl), det sa han ja til og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og andre ting, en mann som fikk fram det han vilde i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham. Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen dødde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl. Gyda var datter deres, hun var gift med Edvard den gode (Edward Confessor) Englands konge.

Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en ridder (springer) fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulde trekke om igjen. Jarlen blev sint, skubbet ned hele spillet, stod op og gikk sin vei. Kongen sa: "Renner du nå da, Ulv den redde." Jarlen snudde sig i døren og sa: "Du hadde rent lenger i Helgeå om du hadde kunnet komme til. Da kalte du mig ikke Ulv den redde da jeg la inn til skibet og hjalp dig, mens svearne banket dere som hunder." Sp gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt senere gikk kongen for å sove. Morgenene etter da kongen kledde på sig, sa han til skosveinen. "Gå til Ulv jarl du, og drep ham." Sveinen gikk og bar borte en stund og kom så igjen. Da sa kongen: "Har du drept jarlen?" Han svarte: "Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Lucius-kirken." Det var en mann som heter Ivar Kvite, av norræn ætt. Han var hirdmann hos kon Knut den gang og sov i samme rum som kongen. Kongen sa til Ivar: "Gå og drep jarlen, du." Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der dødde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i hånden. Kongen spurte: "Har du nå drept jarlen?" Ivar svarte: "Nå har jeg drept ham." "Det var godt gjort," sa kongen. Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det blev sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa at de skulde lukke op kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred og siden har dette kirkestedet kommet sig svært op. Derfor har denne jorden ligget til kirken der siden. Kong Knut red ut til skibene sine efterpå og blev der lenge utover høsten med en svær hær."

Den tyske forsker Van der Linde mener likevel at denne fortelling i Snorre er fri diktning uten historisk grunnlag.

Både kjøpmenn, munker og nonner har spilt sjakk i Norge i Middelalderen. Det viser funn av gamle sjakkbrikker i Oslo, fra Tyskebrygga i Bergen, fra Nonneseter kloster og fra Lysø kloster. I gamle testamenter og bok registreringer kan en finne eksempler på at husbonden har eid et sjakkspill som har vært høyt vurdert og kunstferdig utført. I 1331 gir korsbroren i Oslo, Guttorm Håvardsen, sin store sjakktavle til presten Nicolas. I 1340 omtales et sjakkspill av elfenben som kong Magnus Erikssøn oppbevarte på Båhus slott, og av det utstyr som erkebiskop Aslak Bolt i 1429 brakte med seg til Nidaros er spesielt nevnt en koselig sjakktavle. I dagboka til kong Kristian Kvart fra hans reise til Nordkapp står det: "Gikk kongen med sine menn til badstuen og skjøt til skive, derpå gikk han inn i badstuen og spilte i sjakktavlen."

Spillereglene var i Middelalderen i det vesentligste som de hadde vært hos araberne. Etter hvert ble det gjort flere endringer. Omkring midten av det 16. århundre ble den siste endring gjort (rokadetrekket ble innført) og etter den tid er sjakk blitt spilt som det spilles den dag i dag. I middelalderen var det vanlig, ikke å spille sjakkpartier, men å stille opp forskjellige stillinger og vedde på hvem av partene som kunne vinne. Det ble her vist megen skarpsindighet. Så veddet en om i hvor mange trekk en av partene kunne settes matt, og derved kom de første sjakkoppgaver til verden.

Det eldste trykte sjakkverk er av spanieren Lucena (1497). Her nevnes for første gang at en bonde kan slå en passant, og den første kvelmattkombinasjon.

Litt etter litt ble det trykt flere sjakkbøker, med analyser, sluttspill og veiledning i bestemte åpninger som gambit damiano, italiensk og spansk. De mest kjente forfatterne er Ruy Lupez, Polerio, Carrera og Greco. Sjakk som tidligere var blitt spilt i ridderborgene og ved fyrstenes hoff, ble etter at boktrykkerkunsten var blitt oppfunnet mer og mer kjent overalt. Et godt eksempel på sjakkens betydning i middelalderen er at reglene for de unge riddernes oppdragelse nevner som ridderlige ferdigheter, særlig disse 7: Å kunne ri, svømme, skyte med bue, fekte, jage, spille sjakk og lage vers. Med araberen Stammas berømte sluttspillbok i 1737 og sjakkverkene til Ercole del Rio, Lolli og Ponziani og fremforalt franskmannen Philidor, begynner sjakkspillets blomstringstid i Italia og Frankrike. Med den internasjonale turneringen i London 1851 begynner den moderne tiden i sjakkspillets historie. Klubber ble stiftet, turneringer arrangert og tidsskrifter gitt ut. I de siste 100 år (merk at boka er skrevet i 1943! red. anm.) har sjakkspillet gått jevnt og sikkert framover, og det er i dag utbredt som aldri før og dyrkes av unge og gamle uten hensyn til stand eller klasse. Ved siden av det praktiske spill har sjakkspillets poesi eller problem- og studiekunsten, fått flere og flere tilhengere, og også store internasjonale problemturneringer har vært holdt. Verdenssjakkforbundet (FIDE) som ble stiftet i Paris i 1924 har bidratt mye til å utbre interessen for sjakkspillet, særlig ved å sette i verk de store lagturneringer, sjakkolympiader.

Norges eldste sjakk-klubb er Oslo Schakselskap som er stiftet i 1884. I 1898 ble Nordisk sjakkforbund stiftet. Det ble da innledet et nærmere nordisk samarbeid. Men ordentlig med kom Norge først da Norsk sjakkforbund ble stiftet i 1914.